Det å tørre å være seg selv kan være litt skummelt noen ganger og det er kanskje ikke alle som tørr det siden de er redde får å bli dømt får den de er og hvertfal hvis de bor på en liten plass der rykter sprer seg fort.
Jeg bor på en liten plass der nesten alle kjenner alle og ryktet sprer seg veldig fort, noen er kanskje sanne og noen ikke. Jeg har alltid og vil alltid være meg selv og orker ikke tenke på hva folk tenker eller sier. Men det er jo ikke alltid jeg heller klarer det da. Nå i voksen alder er jeg litt mer sjenert enn det jeg var da jeg var mindre. Det var en periode jeg var veldig flau og ikke helt turte å være meg selv. Det er noen ting jeg har lyst til å gjøre den dag i dag men ikke helt tørr å gjør det siden jeg er redd får hva andre skal si om meg.
Da jeg startet med blogging gikk jeg allerede litt utenfor komfortsonen min, men jeg tenkte at jeg liker jo å skrive og jeg vil prøve dette her så da må jeg bare hoppe i det ellers så skjer det jo ingenting. Jeg legger jo og ut noen videoer og vett at noen snakker om det men det gidder jeg ikke å bry meg om siden det er mitt liv og jeg gjør jo hva jeg vil med det.
Folk har ofte tenkt at jeg er rar og sånt men ja det er jeg jo, det er jo meg og det er sånn jeg er. Alle kan ikke være perfekte og jeg er ganske sikker på at ingen egentlig er perfekt, alle har noe de sliter med.
Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde mamma kjøpt koseklær til meg. Jeg gikk med det på skolen og da var det noen så begynte å spør hvorfor jeg går med pysjamas på skolen? Jeg sa at det er koseklær. Dette ble jo en greie så de holdt på en stund og sendte meg meldinger om at jeg måtte komme meg ut av pysjen på skolen. Jeg ble veldig usikker og begynte å føle meg veldig ukomfortabel i de klærne så jeg sluttet å bruke de på skolen. Jeg orket ikke alle kommentarene mer.
Jeg sleit å veldig mye med matte så jeg fikk bli med på grupperommet å få ekstra hjelp. Vi som sleit litt fikk å lovt til å sitte det å gjør prøve når det var prøve. Jeg satt der siden jeg syns det var lettere å konsentrere meg. Da vi var ferdige med prøven husker jeg at det var en som kom bort til meg å lo å sa: haha jeg får hvertfal ikke hjelp på matteprøven min. Jeg prøvde å si at jeg ikke fikk hjelp siden jeg har aldri likt å spør om hjelp men det nyttet ikke.
Jeg merker nå i dag at det er så mye hat på nett og. Når jeg går på nettet ser jeg mange stygge kommentarer, jeg har fått noen selv og merker at det som regel kommer fra barn og ungdom, det er viktig at foreldre prøver så godt de kan å følge med på barna sine på nett selvom de å trenger litt privat liv og at det ikke alltid er like lett å få alt med seg, men det er viktig at de lærer hva som er rett og galt. Jeg skjønner ikke helt hvordan folk kan skrive slike ting til andre på nett og ikke tenker seg litt om. Jeg er ikke den som bryr meg men vett at mange andre kanskje gjør det og kan bli veldig lei seg hvis de får stygge kommentaren på nett.
De som skriver slikt er kanskje litt usikker på seg selv eller har opplevd det samme selv, de sier jo at de som mobber er de som har blitt mobbet selv. Jeg skulle ønske at alle bare kunne være seg selv uten å få så mye hat. Det er jo ikke no galt i å være seg selv. Det er jo sånn det skal være. Man skal ikke gå rundt å late som man er noe man ikke er får å bli likt! Jeg håper at folk slutter å sprer hat å heller sprer positive ting om andre og seg selv.
Så fint at du setter ord på noe som er viktig. Du er ikke rar på noen måte. Du er bra akkurat som du er og hvis noen vil endre på deg fordi de ikke liker hvordan du er, så er det kun de selv det er noe galt med. Det er de som sier eller mener noe stygt om deg som er rare, fordi de ikke tørr å skille seg ut å tenke selv. Husk at, nå er vi eldre og ting endrer seg hele tiden fra vennekrets, jobb, bosted og man vokser på erfaringer og trenger ikke forholde seg på samme måte som da vi var yngre. Nå er man mer selvsikker for å gå vår egen målrettet vei og har friere tøyler som voksen.
Håper du tar godt vare på deg selv.