Jeg er nok ikke alene med den følelsen om hvorfor må man dø? Hvorfor skal vi miste noen vi elsker og som har så stor del i livet vårt?
Jeg mistet bestemoren min 11.02.23. Det gjorde kjempe vont, hun hadde så stor del i livet mitt og stod meg veldig nær. Jeg er kjempe takknemlig får hun. Hun passet ofte på meg da jeg var mindre og lot meg alltid sove hos hun når jeg ville. Hun bestilte alltid pizza til meg og spurte alltid om jeg hadde spist og hvis jeg ikke hadde spist stod hun opp å lagde mat til meg. Vi skrev alltid morsomme eventyr ilag da jeg var mindre. Den gang jeg hadde tatt mandlene og kastet opp blod noen dager etter var det hun som sov med meg på sykehuset og passet på at jeg hadde det bra. Hun var alltid snill mot alle, vi pleide alltid å si at hun var får snill. Jeg husker at hun skulle gi meg å en av søstrene mine 500kr hver og da kom jo vi på at Jonas og hun andre å måtte jo få, men de var jo ikke med da men bestemor gidde til dem å. Noen måner før hun dø sa jeg til hun at jeg og Jamal skulle gifte oss og hun ble kjempe glad å sa at hun måtte kjøpe ny kjole. Jeg gledet meg kjempe mye siden jeg ville jo være med hun å kjøpe kjole og gledet meg til hun skulle være med oss i bryllupet.
På julaften 2023 feirer bestemor jul med oss. Lite viste vi at det var den siste jule vi hadde med henne. 2 dager etterpå havnet hun på sykehuset. Hun låg veldig lenge i Haugesund. Jeg husker at noen uker før hun dø sa hun til meg at hu drømte om at jeg og Jamal giftet oss. Jeg bare håpet at hun skulle bli bedre. Hun hadde vært på sykehuset mange ganger før og alltid komt hjem igjen. I slutten av Januar fikk bestemor komme hjem til Sauda på sykehuset der. Jeg syns så synd på hun siden alt hun ønsket seg var å få sitte inni sin egen leilighet, hun ville bare hjem. Jeg har bursdag 2 Februar, jeg besøkte bestemor på sykehuset den dagen. Det var en dag der hun var oppe og satt i senga og var veldig pratsom og alle trodde hun skulle bli bedre siden hun virket så frisk. Jeg husker hun spurte meg om jeg hadde fått bursdagspengene mine av hun men jeg sa nei og at hun ikke skulle tenke på det. Den 10 Februar var jeg og Anna med pappa på sykehuset får å si hade til bestemor. Det føltes ikke ekte, jeg ville ikke at det skulle være ekte. Jeg husker at jeg strøk hun i håret og sa hade bestemor, jeg er glad i deg. Hun sov. Legen sa til oss at hun er ikke våken men hun kan høre oss. Det gjor så vont. Dagen etter på kvelden fikk jeg telefon av mamma der hun sa at bestemor var død. Jeg begynte å grine. Jeg gikk opp på rommet mitt og klarte ikke å forklare Jamal hva det var. Etter en stund gikk jeg ned igjen til Jamal og fortalte det. Han ble kjempe lei seg, han var å kjempe glad i bestemor og jeg vett at hun å var kjempe glad i han. I begravelsen til bestemor holdt presten en tale på vegne av meg og Anna siden vi klarte bare ikke å gå opp selv. Vi var med å bærte kisten og alle barnebarn låg på en rose hver. Jeg hadde veldig vont i hode så klarte ikke helt å få ut noen tårer før på slutten. Jeg vil ikke tenke på at hun ikke er her lengre, jeg vil bare glømme det. I dag var jeg og Jamal på graven hennes. Jeg merket at det var tungt og begynte å få tårer i øyne siden jeg kan ikke fatte at hun er vekke å at jeg aldri får se hun igjen. Jeg er så takknemlig får å ha hatt henne i livet mitt og hun vil alltid være i hjerte mitt og minnene mine, jeg vil aldri glømme hun og jeg skal fortelle barna mine i fremtiden om hun og vise masse bilder av hun.
Det gjør alltid vont å miste noen men det vil bli bedre, bare husk at den personen du har mistet ville det beste får deg og vil at du skal leve å være lykkelig å følge drømmene dine<3
